HJEM‎ > ‎

HISTORIKK

Klatringen ved Hauktjern i Østmarka startet trolig en gang på slutten av 1800-tallet. Bankmannen og grunnleggeren av Den Norske Turistforening, Thomas Heftye, hadde sitt gods på Sarabråten og hans to sønner var kanskje enda mer friluftsorientert enn ham selv. Den yngste, Johannes, var en av datidens beste norske fjellklatrere, med førstebestigninger av Store Knutholstind i 1875 og Heftyes rute på Store Skagastølstind i 1880 i skjeftet. At pinaklene rundt Hauktjern kan ha vært hans lekegrind før store fjellturer er ikke utenkelig, og i tidligere førere over Kolsås refereres det til at Kristianias Fyrdirektør Diriks med følge skal ha klatret ved disse pinaklene i 1884. Han var da på besøk hos Heftyefamilien.
 
Klatring i Østmarka finnes ingen referanser til før det 100 år senere gjenoppdages som sportsklatrefelt. Av Oslos mange flotte vegger er det spesielt Gråveggen på gamlefeltet på Hauktjern som har vist seg som en kvalitetsvegg. Oslos desidert største klassiker for åttergraden, Vri Åtter, går her. Normalveien derimot, fikk en gang mellomgraden 8+/9-, men regnes av mange nå som en klar 9- etter at starten har blitt vanskeligere med årene. Til høyre for den går også Hauktjerns hardeste rute, Svake mennesker, som fikk graden 9-/9, mest for at chippede ruter ikke skulle gis ved dørene. Senere ble den oppgradert til grad 9. 
 
Det aktive klatremiljøet på åttitallet oppdaget også Hellerud tidlig, som befestet seg som en sentral klippe for bynær sportsklatring. Spesielt risset Suser Avgårde, med graden 7+/8-, er klassikeren på naturlige sikringer, mens Pinslibeisen, 7/7+, og Verden i Ruiner, grad 8, er sportsklatrerens testpiecer.
 
Midt på 1990-tallet tok buldringen over som hovedaktivitet for mange klatrere, men i sin iver etter å oppdage nye felt var det kun Lindeberg som ble utviklet. Av buldreproblemer som har blitt stående som vanskelige testpiecer den dag i dag, er det Tirpitz på Hauktjern som er den store klassikeren. Den ble gått av Leif Henriksen i 1994, og satt i norsk buldregrad 9-, mens den nå mer omtales  fransk buldregrad 7b+.
 
Rundt årtusenskiftet sto buldring i sentrum i Østmarka, og blant annet fikk buldreutviklingen fart på seg etter at det på Skøyen Klatresenter ble klekket ut en plan som skulle vise seg å slå omvendt ut enn det man hadde tenkt. En internettside ble opprettet, Klatretunet.no, på nynorsk, og beskrev buldrefelt videre inn i skogen for Hellerudfeltet. Meningen var å spille overivrige buldrere i Oslo et puss, og mange gikk på limpinnen. Men til deres store hell var det virkelig steiner og vegger der hvor Klatretunet.no hadde diktet opp buldresteder.Etterhvert gikk jungeltelegrafen og blant annet Hjarrand Julsrud og Geir Arne Bore, fikk sving på kostene. Andre aktive aktører på pussefronten har vært Truls Larsen, Thoralf Bergersen, Chris Fossli og Øyvind Ville Sæther, Erik Henningsen, Einar Landmark og Torvald Tangeland, som alle står bak mange av klassikerne på Filmplaneten.
 
De siste årene har Truls M. Larsen pusset og gått et stort antall buldere i skogen.I 2008 utga han en fører over buldringen fra Oppsal til Hellerud som tar med seg klassikerne og svært mange av de lettere bulderne i Østmarka. Denne føreren finnes som papirutgave og ventes ny i 2016.
 
Østmarka Vel sin nettside ble utformet i 2011, da behovet for en oppdatert nettfører som fungerer på smarttelefon meldte seg. Østmarka Vel som forening ble grunnlagt 15. juni 2014. Det ble da vedtatt å bygge et lokalt innendørs buldrerom. Det sto ferdig i desember samme år, i Låven til Oppsal Gård. 40 klatrere gikk sammen om bygging og leie av lokaler. Låven har idag barneklatring, konkurranser for barn og voksne, sosiale arrangementer og brukes av eierne når man har lyst.
 
Dag Hagen prøver seg på en av skogens mange ubestegne og majestetiske linjer, Beverpelsen, ikke så langt fra Østmarkskapellet.




Comments